Av Marta Puig, Redaktør/Kurator for Samtidskunstmagasin. (delvis visning)

Van Wingerden, født i Nederland og utdannet ved Akademiet for Kunst og Design i 's-Hertogenbosch (1969-1974), dukket opp i skumringen av modernismen og fremveksten av postmodern tvil. I 1977 mottok han den prestisjetunge Kongelige Stipend og omfavnet først den tekniske presisjonen til fotorealisme. Men som han senere bemerket, føltes den møysommelige sannferdigheten til mediet angående overflatedetaljer utilstrekkelig for hans dype kunstneriske utforskning. Dominansen av fotoet, den mekaniske reproduksjonen som Walter Benjamin kalte 'forvitringen av auraen', tvang Van Wingerden til å stille spørsmål ved hva kunst fortsatt kunne bevare i en verden av uholdbar reproduksjon. Hans reise fra realisme til konseptualisme var derfor ikke en stilistisk mutasjon, men en filosofisk fjerning. Gjennom tiårene artikulerer Van Wingerdens verk en sammenhengende filosofisk bue, fra representasjon til åpenbaring, fra bilde til idé. Hans arbeid befinner seg i skjæringspunktet mellom Dan Flavins fenomenologiske kraft, Joseph Beuys' moralske bevissthet og Duchamps semiotiske lek, men forblir ubestridelig hans eget. Der Flavin prøver å dematerialisere skulptur gjennom lys, rematerialiserer Van Wingerden etikk gjennom belysning. Hans neonlys, i motsetning til Flavins industrielle renhet, bærer restene av historien, ånden fra fabrikker, minnet om arbeid, melankolien fra sivilisasjonens nedgang. Ved å gjenvinne disse kasserte elementene praktiserer han det menn kan kalle en arkeologi av det samtidige, der hvert verk er et sted hvor det materielle fortiden konfronterer det ideologiske nåtiden. Van Wingerdens dedikasjon til konseptuell presisjon matches av hans følsomhet for mening. Hans installasjoner er ikke didaktiske; de inviterer til kontemplasjon. De opererer i det Merleau-Ponty beskrev som 'det synlige er usynlig', rommet der mening sammenfaller med bevissthet. Betrakteren ser ikke bare på verket, men påvirkes også av logikken i det. Lyset som opplyser, avdekker også. Du kan ikke stå for menneskerettigheter eller Z-ordet uten å føle den etiske uroen ved tilskuerrollen. For å forstå Van Wingerdens plass i samtidskunstscenen, må man se utover hans stilistiske bakgrunn og fokusere på filosofisk resonans. I en kunstverden dominert av spektakel og av markedets bærekraftige gjentakelse,
fremhever hans praksis tankens primat. Han tilhører en generasjon kunstnere for
hvem kunst er en epistemologisk handling, et middel til kunnskap. Hans verk utfordrer
passiviteten ved å se og tvinger betrakteren til å vurdere bildet i stedet
for å konsumere det. Dermed gjenoppretter han den kritiske funksjonen til kunst i en
kultur som stort sett har forlatt kritikk.
Videre legemliggjør Van Wingerdens arbeid en form for etisk økologi, resirkulering
av kasserte materialer til nye meningssystemer. Neon som er reddet fra
revne fabrikker blir en metafor for forløsning, muligheten for at
selv midt i ruinene av fremgang, lyset vedvarer. Hans kunst taler dermed til vår
kollektive meningskrise i antropocen. Det minner oss om at
opplysning, både bokstavelig og figurativt, må fortjenes, ikke antas.
Der tidlige avantgarder forsøkte å viske ut grensene mellom kunst og liv,
kan Van Wingerdens prosjekt sees som en reversering: han gjenoppretter autonomien til kunsten
nettopp for å nærme seg livet kritisk. Hans verk imiterer ikke
verden; de diagnostiserer den. Gjennom et språk av strålende tilbakeholdenhet avdekker han
hypokrisien i den moderne sivilisasjonen, illusjonen om frihet, kommersialiseringen
av sannheten og bedøvelsen av konstant synlighet. Likevel er hans verk, til tross for all
kritikk, ikke kyniske. De bærer en stille tro på
bevissthet, en tro på at kunst fortsatt kan vekke bevissthet. I dag, mens han
fortsetter å produsere fra sitt atelier i Nederland, stiller ut over hele
Europa og får anerkjennelse fra museer og private samlinger,
blir Van Wingerden ansett som en av de sjeldne kunstnerne som kombinerer teknologisk
raffinement med metafysisk dybde. Hans mottakelse av Premier Artist Prize
(2025) og Artist Index Prize (2025) bekrefter bare hva hans verk lenge har
vist: at mening, når den forfølges med integritet, forblir relevant.
I dette ligger hans varige betydning. Hans van Wingerden er ikke bare en kunstner
av form, men også av mening, en alkymist av opplysning som
transformerer industrielt avfall til metafysisk refleksjon. I en tid med visuell overflod
minner han oss om at det sanne lyset ikke kommer fra det vi ser, men fra det vi
til slutt kan forstå.

 

Av Marta Puig, Redaktør Kurator Samtidskunstmagasin. (delvis visning)

For mer om mitt andre visuelle arbeid, kan du besøke nettsiden: www.hansvanwingerden.nl