Om

Hans van Wingerden

Yrke: billedkunstner/kurator/rådgiver

Utdanning: Koninklijke Akademie voor Kunst en Vormgeving i 's-Hertogenbosch, 1969/1974

Utmerkelser:

Koninklijke Subsidie 1977, Premier Artist Prize 2025, Artist Index Prize 202

Utstillinger: (fra 2000 til i dag)

Solo, bl.a.

2026 Hedendaags Kunstkabinett, 's-Hertogenbosch

2010 Hooghuis Foto utstilling, Heusden

2000 WTC, Amsterdam

Gruppe, bl.a.

2025 Open Atelier + utstilling, 's-Hertogenbosch

2025 Plaatsmaken, Roermond

2024 Nieuwe Kunstruimte, 's-Hertogenbosch

2023 Open Atelier + utstilling, 's-Hertogenbosch

2022 Noorderkunstlicht, 's-Hertogenbosch

2021 Kunstroute, 's-Hertogenbosch

2019 Poezie, Theater a/d Parade, 's-Hertogenbosch

2018 Cultuurcentrum Zwaneberg, Heist op den Berg, Belgia

2005 Kunstcentrum Keg, Schijndel

2001 Stokpunt, 's-Hertogenbosch

Av Marta Puig, Redaktør/Kurator Hedendaags Kunst Tijdschrift. (delvis gjengivelse)

Van Wingerden, født i Nederland og utdannet ved Akademiet for Kunst og Design i 's-Hertogenbosch (1969-1974), oppsto i modernismens siste dager og den postmoderne tvilens fremvekst. I 1977 mottok han det prestisjefylte Kongelige Stipendet og omfavnet i begynnelsen fotorealismens tekniske presisjon. Men som han senere bemerket, føltes mediumets møysommelige troskap mot overflatedetaljer ikke tilstrekkelig for hans dyptgående kunstneriske utforskning. Fotografiets dominans, den mekaniske reproduksjonen som Walter Benjamin kalte 'auraens visning', tvang Van Wingerden til å spørre seg hva kunst ennå kunne bevare i en verden av uopphørlig reproduksjon. Hans reise fra realisme til konseptualisme var derfor ikke en stilistisk mutasjon, men en filosofisk forskyvning. Gjennom tiårene artikulerer Van Wingerdens verk en sammenhengende filosofisk bue, fra representasjon til åpenbaring, fra bilde til idé. Hans arbeid befinner seg i krysningspunktet mellom Dan Flavins fenomenologiske kraft, Joseph Beuys' moralske bevissthet og Duchamps semiotiske spill, men forblir umiskjennelig hans eget. Der Flavin forsøker å dematerialisere skulpturen gjennom lys, rematerialiserer Van Wingerden etikken gjennom opplysning. Hans neon, i motsetning til Flavins industrielle renhet, bærer med seg historiens residuum, fabrikkenes ånd, minnet om arbeid, sivilisasjonens forfallets melankoli. Ved å gjenvinne disse bortkastede elementene, utøver han det man kunne kalle en arkeologi av det samtidige, der hvert verk er et sted hvor den materielle fortiden konfronterer den ideologiske nåtiden. Van Wingerdens dedikasjon til konseptuell presisjon matches av hans sensibilitet for betydning. Hans installasjoner er ikke didaktiske; de inviterer til kontemplasjon. De opererer i det Merleau-Ponty beskrev som "det synlige usynlige", rommet der betydning sammenfaller med bevissthet. Betrakteren ser ikke bare på verket, men blir også involvert i dets logikk. Lyset som opplyser, avslører også. Du kan ikke stå foran mensenrechten eller het Z-woord uten å føle tilskuerkapets etiske uro. For å forstå Van Wingerdens plass i den samtidige kunstscenen, må du se utover hans stilistiske bakgrunn og fokusere på filosofisk resonans. I en kunstverden som domineres av spektakel og av markedets vedvarende repetisjon, understreker hans praksis tenkningens primat. Han tilhører en generasjon kunstnere for hvem kunst er en epistemologisk handling, et middel til kunnskap. Hans verk utfordrer betraktningens passivitet og tvinger betrakteren til å betrakte bildet i stedet for å konsumere det. Dermed gjenoppretter han kunstens kritiske funksjon i en kultur som i stor grad har sluppet taket på kritikk. Videre legemliggjør Van Wingerdens verk en form for etisk økologi, gjenvinning av kasserte materialer til nye betydningssystemer. Neonet som er reddet fra nedlagte fabrikker, blir en metafor for forløsning, muligheten for at selv midt i fremskritts ruiner, består lyset. Hans kunst taler således til vår kollektive betydningskrise i Antropocen. Den minner oss om at opplysning, både bokstavelig og figurativt, må fortjenes, ikke antas. Der de tidlige avantgardene forsøkte å viske ut grensene mellom kunst og liv, kan Van Wingerdens prosjekt sees som en reversering: han gjenoppretter kunstens autonomi nettopp for å nærme seg livet kritisk. Hans verk imiterer ikke verden; de diagnostiserer den. Gjennom et språk av strålende tilbakeholdenhet avslører han den moderne sivilisasjonens hykleri, frihetens illusjon, sannhetens kommodifisering og bedøvelsen av konstant synlighet. Likevel, til tross for all kritikk, er hans verk ikke kyniske. De bærer en stille tro på bevisstheten i seg, en tro på at kunst fortsatt kan vekke bevisstheten. I dag, mens han fortsetter å produsere fra sitt atelier i Nederland, stiller ut over hele Europa og får anerkjennelse fra museer og private samlinger, blir Van Wingerden betraktet som en av de sjeldne kunstnerne som kombinerer teknologisk raffinement med metafysisk dybde. Hans mottagelse av Premier Artist Prize (2025) og Artist Index Prize (2025) bekrefter bare det hans verk lenge har demonstrert: at betydning, når den forfølges med integritet, forblir relevant. Heri ligger hans varige betydning. Hans van Wingerden er ikke bare en kunstner av form, men også av betydning, en alkymist av opplysning som transformerer industrielt avfall til metafysisk refleksjon. I en tidsalder av visuell overflod minner han oss om at det sanne lyset ikke kommer fra det vi ser, men fra det vi til slutt kan forstå.

Av Marta Puig, Redaktør Kurator Tidsskrift for Samtidskunst. (delvis visning)

For mitt andre billedkunstneriske arbeid kan du besøke nettsiden: www.hansvanwingerden.nl